Jeg bor blant hvite villaer, bak hvitmalte gjerder. Der hvite polakker og hvite filipinske praktikanter jobber for hvite damer i hvite bluser, med hvite smil og hvitt hår. Eller blondt, om du vil. Platinablondt gradert, hårfint balansert, tilpasset riktige side av byen.
De bærer sine Birkin-bags som luksuriøse skjold. Her rasler det i Langaard-charms og skinner i brillianter. Plettfrie diamanter på minst to karat som beviser hvor mye de er verdt, hvor høyt de er elsket, hvor mange penger eller elskerinner ektemannen har.
Her finnes bare vinnere. Her står barna står på ski før de kan gå og ingen klager når familien legger ut på tur hver søndag formiddag, tross 15 kalde. Her finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
Her er ingen syke, ingen tykke og ingen fattige. Her spiser ingen barn godteri og ingen liker brus og her har ingen hull i tennene. Og ingen har briller og ingen har lus. I hvertfall ikke på den riktige siden av veien, der hvor husene er hvitest og søylene høyest og navnene så lange at fonten må minskes til seks punkt for å få plass under klassebildet.
